Uke 4

En ny uke har passert og tiden er inne for et tilbakeblikk. Vi starter i 1968, da ble faktisk Toni Braxton født, dama synger mørkere enn de fleste jeg kjenner og har gjort seg selv til et levende symbol med denne klassikeren.

Nok om dronningen av de mørke toner, uka har vært som følger:


Mandag og tirsdag har i grunnen vært som de pleier. Trening mandag, styrke, og kamp på tirsdag. Det eneste er at vi ikke vant på tirsdag. Det kan du lese mer om her. 

På onsdag var det duket for nok en økt på MF. Tung som fy, men med Vegard ved min side gikk det som det måtte gå. Bra.

Litt hurtig gjennomgang til nå, men det er en grun til akkurat det. Uka har nemlig vært svært innholdsrik. Svært.

Torsdag skjedde det. De av dere som er oppmerksomme på facebook har kanskje lagt merke til noe nytt, til dere andre.. Ja, det er på mange måter vanskelig å skrive det. Jeg har egentlig lovet meg selv å aldri bli sett levende i en slik duppe datt. Men..

Som sagt har jeg tidligere uttalt at jeg aldri ville bli sett levende i en tights, men når jeg nå har løpt rundt i denne fantastiske, tettsittende, drakten har jeg bare en mulig konklusjon. Jeg er nå dø og jeg lever i tights-himmelen. På torsdag var jeg altså ute og kjøpte meg nye joggesko og løpetights. Etter den smått legendariske turen på Löplabbet dro jeg opp til Sognsvann hvor min gode venn Christian ventet på meg. Hvordan det gikk på vår løpetur kan du lese om her.

Christian har også en oppfordring til alle dere andre som ønsker å trene med meg!

På fredag var det en styrkeøkt før lørdagen meldte sin ankomst. Men det var ikke en hvilken som helst lørdag. Det var tid for testing. Det var tid for 3000 meter og 100 meter. Hvordan det gikk for en måned siden kan du lese deg opp på her. Jeg hadde tights, nye joggesko. For å være helt ærlig så følte jeg meg som en pur ung Jim Svenøy der jeg entret løpebannen oppe på NiH. Dette skulle bli min dag.

Tre hundre metere ble unnagjort med en forbedring på ca 3 tideler. Så var tiden inne. Forrige gang jeg løp haltet rundt løpebanen i syv og en halv runde gikk det seint. Det var vondt. Den gang hørte jeg verken noen fanfare fra Rocky filmene eller Åge Aleksandersen sin hese whisky-stemme i hodet. Jeg hørte bare Jahn Teigen og resten av grensen....

Men likesom at Olsenbanden ikke var død, skulle jeg vise frem et comeback like sjeldent som det Lasarus viste verden for noen tusen år siden. Rundetidene var progressive, altså de gikk ned. Beina var lette og i hodet mitt hørte jeg ikke lenger Teigen og koret, men ropene fra den skjønne skjønne Jenny. Jeg løp, og kikket meg aldri tilbake.

Relativt sliten kom jeg til slutt i mål. 2 minutter og 36 sekunder raskere enn for en måned siden. Ja, jeg er stolt.

En ny uke er allerede påbegynt. En ny vektmåling er foretatt, svarene der i fra kommer i neste innlegg.
Jeg ser fremover, mot raskere rundetider, et nytt tightskjøp og mer fremgang. Bli med på ferden, gjør som Christian og bli med på en løpetur eller ta turen i kjelleren på MF. Jeg trenger selskap og jeg trenger deg!

Legg igjen en kommentar og løft meg opp, eller ikke løft meg med mindre du har en veldig sterk rygg, men legg igjen en kommentar, løftingen skal jeg ta meg av selv.