Uke 8

8 uker er tilbakelagt. Det har vært åtte harde uker. Det er hardt og jeg har undret meg litt på om dette virkelig er noe for meg. Jeg savner egentlig de kiloene som har forlatt meg, jeg savner at det var ekstra mykt å legge seg ned på sofaen. Jeg savner den gode følelsen av kvalme når jeg har trykka ned 400 gram kjøttdeig og en hel pose med pasta. Jeg savner den gode varme følelsen som steg opp i kroppen allerede i andre etasje på vei opp trappene til leiligheten min... Jeg savner det...

Uke 8 startet som vanlig med et smell på mandagen. Styrke, MF, Gaute. Bra trøkk med gode fraspark og godt tempo. Det er utrolig digg å komme godt i gang med treninga i begynnelsen av uka, og det er mye lettere å komme godt i gang når man trener sammen med noen, enn når man trener alene og kan ta det litt roligere fordi ingen andre ser på.

Tirsdager har, etter at fotballsesongen ble ferdig, blitt en rolig affære. En lang gåtur ble fasiten da jeg heller ikke denne gangen fikk noen med meg til å spille squash. Men bare vent, my luck was about to change. 

På onsdag var det duket for nok en styrkeøkt på MF. Det ble en økt alene, men vet du hva? Det er helt ålreit..

På torsdag var det 1. november. Og tid for en ny løpeøkt, den gikk, for å være helt ærlig, helt ræva. Dro opp til Sognsvann, der var det snø. Begynte allikevel på runda, da ble det is. Etter 4 kilometer kunne jeg så vidt stå på beina. Men 1. november var ikke bare dagen hvor jeg så vidt klarte å stå på beina, det var også dagen da Movember startet.  Movember handler om å rette økt fokus mot kreft, da særskilt prostatakreft og sette søkelyset på menns helse.

Slik ser barten min ut nå. Hvis du vil kan du gå inn her og støtte barten min med et økonomisk bidrag.
Om det å ha bart vil påvirke vekten min er jeg ganske usikker, men jeg velger uansett å ta den risikoen det måtte innebære.

På fredag fikk jeg endelig spilt squash, med Henrik, ja, han med håret. Hvordan det gikk spiller egentlig ingen rolle. INGEN ROLLE!! Det viktigste er at jeg fikk trimmet og at det var gøy, i hvertfall litt gøy...

Senere på fredagen dro jeg på MF for å ta en liten styrkeøkt før helgen virkelig slo inn over meg og de rundt meg. I stiv kuling og høy sjø bestemte jeg meg for å ro. Ah, så kjipt, tenker kanskje du. Kanskje du ville vært med på roturen min? Fortvil ikke. Du får være med.

Så bare glem innledningen til dette innlegget. Jeg gir ikke opp. Jeg slutter ikke. For så lenge det er saft i årene, så lenge det er pust i lungene, så lenge det er svette i kroppen.. Ja, så lenge skuta kan gå så slutter jeg ikke. Ikke før jeg når 100. Det lover jeg deg!